+47 955 20 356
Orgnr: 914 172 411

GPS-metoden

Det er lett å bli stressa!! I en hverdag med påvirkninger, lynraske endringer, ulike kunnskapsnivåer, digitale løsninger, ulike teknologier, språk, kultur, følelser og et utall andre ulike påvirkningskilder som gjør at vi kontinuerlig blir teppebombet med innrykk. Det er neimen ikke alltid så enkelt å forstå alle betydninger eller sette ting inn i hensiktsmessige sammenhenger som det kommer noe fornuftig ut av. Bruken av terminologi, ord og utrykk går om hverandre og fakta og fiksjoner smeltes sammen til en malstrøm av antagelser som kan bli både forvirrende og fremmedgjørende. Det er mange inntrykk å fordøye og ikke alltid så enkelt å ta alt innover seg. Og det sitter gjerne langt inne å innrømme for seg selv eller andre at «dette skjønner jeg ikke…??»  Eller kanskje verst av alt; du tror du har skjønt sammenhengene, men har uten å vite det, havnet rett i dømmekraftfella.. Hvordan kan du egentlig vite at det du eksponeres for er sant og ikke er «Fake News»?

Koblinger, metode og sunn fornuft

Jeg er metodefreak! Jeg har behov for å ha en verktøykasse som på en hensiktsmessig måte hjelper meg å skille mellom fakta og antagelser. Noe som minner meg på å se ting og sammenhenger fra ulike synsvinkler. Det er mitt kompass i et uoversiktelig terreng!

Som fersk Masterstudent på BI høsten 2011, stod jeg for min del ovenfor min bratteste læringskurve noensinne. Denne gangen var den for å si det mildt, stupbratt!  I begynnelsen av studiet var det fremad i alle retninger. Terminologi, psykologi, akademiske artikler, statistikk, metode, signifikans, validitet, kausalitet, ANOVA, SPSS… Det var mye å sette seg inn i med mengder av stoff som skulle leses og fordøyes og læres, med flittig bruk av Clue-appen og google-spellar. Det ble behov for å lage mentale knagger for å finne koblingen mellom egne erfaringer og gammel verktøykasse, med nye modeller og erfaringsbasert kunnskap, og mellom antagelser og fakta. Endringskompetansen ble ettertrykkelig utfordret og komfortsonen var i ubalanse i lang tid. Etter lange kveldstimer med lesing og modellering, med erfaringsutveksling, diskusjonsgrupper og spoling frem og tilbake i egen personlige efaringsbase, ble bildet litt etter litt klarere og sammenhengene trådte tydeligere frem. En kode var i ferd med å bli knekket. Tåken begynte å løse seg opp og det var da det ble moro.

Evidensen – Hvordan kan vi vite at noe er sant?

Å kunne lese statistikk og ha et forhold til metode, variable og omfattende begrep-, analyse- og kontrollsystemer, synes knuskende tørt, men er helt grunnleggende for å kunne utvikle kritisk sans. Målet er å finne ut av om det er sammenhenger eller systematiske samvariasjoner mellom gitte faktorer, fenomener og ulik praksis. Om hva som er årsaker, hva som er drivere og hva som er virkningen av dem. Eller hva som er høna og hva som er egget, om du vil. Og finnes det sammenhenger, så er det greit å vite om det er tilfeldigheter som påvirket disse, eller om det ligger noe mer systematisk bak. Slikt blir det evidens av. Eller bevis, om du vil. Med resultater som hver og en av oss, nyter godt av i hverdagen uten å tenke så hardt igjennom det.

Og forskerens drøm er hypotesetreffet. Eller sagt på en mer folkelig måte: Å kunne bevise at det er noe i antagelsen om sammenhenger og at påstander ikke er tatt ut av «løse lufta». Når det er et signifikant- eller sannsynlighetsnivå på 0.05, da er det 95% sikkert at det som er testet ut, har noe for seg. Om sannsynlighetsnivået er på 0.01, ja da er det 99% sikkert at truffet spikeren er truffet på hodet. Di flere stjerner i tabellen, di mer signifikans. Objektivt, målbart og etterprøvbart. For det er ikke skikkelig forskning før en annen instans kan gjøre samme studie og komme frem til nøyaktig samme konklusjon. Da svinger det, for da vet du at noe faktisk er sant! Og slikt blir det Nobelpriser av. Og etter en viss tid, standard praksis.

GPS-metoden

Og så tilbake til virkeligheten; Hvorfor skulle disse metodegreiene være så interessante da? Nå er det ikke slik at vi kan gå rundt å tenke på varianser og korrelasjoner i hverdagen vår, heller… Får nå være måte på!

Jeg for min del tror det er hensiktsmessig å tilegne seg noen grunnleggende kunnskaper i evidensbaserte metoder eller andre verktøy, for lettere kunne skille klinten fra hveten, eller fakta fra fiksjon. Jeg tror det er lurt å utvikle egne muskler eller en personlig metode for finne egne holdepunkter i en hverdag med mye ufrivillig påvirkning. Det kan i verste fall bidra til å gi en økt visshet om hva som faktisk virker og hva som ikke virker, eller om hva som er sant eller ikke. Jeg tror det er sunt å trene opp en egen kritiske sans uten å bli generelt skeptisk til alt. Det blir på en måten en innstallering av en personlig GPS, som gir muligheten til å navigere og vurdere selv. Som gir oss muligheten til å sette egne grenser for hva vi faktisk ønsker å ta inn og bli eksponert for.

«Evidensbasert forskning på eksempelvis god ledelse søker å bygge kunnskaper som går lenger enn enkelteksempler på gode eller dårlige ledere» hevder BI professor Øyvind Lund Martinsen. Og med det mener han at en spesifikk studie på ett gitt fenomen, en gitt praksis eller en enkeltstående sammenheng er ikke tilstrekkelig. Det må noe mer til enn bare å påstå at «Forskning viiiseeer at……». Det må ligge noe mer bak, ellers blir det som å avfyre løskrutt eller fremlegge løse påstander.

Så neste gang du erfarer at noen legger frem en udokumentert påstand, da kan du jo spørre om det faktisk er sant og om det finnes evidens på det? Be gjerne om en metaanalyse i samme slengen! Eller, best av alt, koble inn din egen GPS!

Vil du lese mer om temaet? Klikk på lenkene nedenfor.

https://www.etikkom.no/Aktuelt/Fagbladet-Forskningsetikk/arkiv/2013/2013-2/Hvordan-kan-du-vite-om-noe-er-sant/

https://hrnorge.no/aktuelt/rob-briner-evidensbasert-ledelse-og-hr